There are no breaking news at the moment

En av dem som har gjort seg bemerket ved å stille kritiske spørsmål om norsk bistand de siste årene, er historikeren og geografen Terje Tvedt. Tvedt har vært mest kjent for sin forskning på helt andre ting, særlig bruken av vann i antikkens sivilisasjoner og i moderne tid, men nå har han også engasjert i mer samtidsaktuell debatt gjennom en bok om det han kaller det internasjonale gjennombruddet.

Det internasjonale gjennombruddet

Tvedt er opptatt av at en ganske snever elite i Oslo har brukt norsk velstand de siste 50-60 årene til å profilere seg internasjonalt, både ved å ta i mot mange innvandrere og ved å gi mye til bistand, delta i fredsbevarende operasjoner og fredsmegling, og generelt å jobbe for å fremstå som en humanitær stormakt. Litt nedsettende har Tvedt brukt begrepet godhetsregime, eller til og med godhetstyranni, for å betegne denne politikken.

Norsk bistand er ganske stor, vi gir omtrent mest i verden sammenlignet med folketall eller BNP, og en familie på fire bidrar i gjennomsnitt med rundt 30 000 kroner i året over statsbudsjettet. Mye av pengene har gått til land i Afrika og Midtøsten der det er grunn til å frykte at stor korrupsjon har bidratt til at bistanden til tider har vært lite effektiv. Siden dette er en stor virksomhet i norsk målestokk, er det selvfølgelig på sin plass å sette et kritisk søkelys på den.

Kritikk av kritikken

Mange mener likevel at Tvedt går for langt i sin analyse. Å si at disse prosessene har dominert norsk samfunnsliv og politikk i flere tiår fremstår som noe av en overdrivelse. Raushet og gode intensjoner blir systematisk mistenkeliggjort, selv om mange gir fordi de ønsker å hjelpe andre. Selvfølgelig er det noen prosjekter som mislykkes, men slik er det alltid, også i det private næringsliv der man stort sett er ute etter profitt.