There are no breaking news at the moment

Norge har tradisjonelt gitt spesielt mye penger til Tanzania, delvis av politiske årsaker og etter hvert også på grunn av en viss institusjonell treghet. Etter avkoloniseringen hadde Tanzania en tydelig politisk identitet som ga til kjenne en satsing på det som ble kalt afrikansk sosialisme. Mange i norsk politikk og i bistandsapparatet hadde stor tro på en slik sosialistisk bevegelse som samtidig skulle ivareta lokale tradisjoner og verdier. Da prosjektet til den legendariske presidenten Julius Nyerere ikke gikk så bra, fant man imidlertid nye årsaker til å kunne følge opp Tanzania. Landet var nå en gang fortsatt ett av verdens fattigste, og det satt mange nordmenn rundt omkring som hadde en betydelig kunnskap om landet.

Hvordan går det med bistanden?

Hvordan går det egentlig nå, med den fortsatte satsingen på Tanzania? Jo, evalueringsavdelingen i Norad påpeker at Tanzania har blitt bedre på å levere grunnleggende tjenester til sine borgere, og Norge kan ta noe av æren for dette. Det er imidlertid mye korrupsjon og diskriminering i landet, som gjør det vanskelig å fremme videre utvikling. På grunn av skandaler og tidvis noe besynderlig politikk i Tanzania de siste årene, har ganske mange tidligere givere trukket seg ut. Det mangler dialog, og ledende politikere legger vekt på at de ønsker å klare seg selv, uten at de kan vise til at de har kontroll på for eksempel utdanningssystemet.

Det er store ulikheter i Tanzania, og avgjørelsene tas stort sett av menn i byene, mens kvinner på landsbygda sliter veldig. Nå har det blitt flere kvinnelige folkevalgte, men den mer grunnleggende likestillingen er ikke på plass. Det er heller ikke noe som tyder på at kvinnelige parlamentarikere i seg selv gir mindre korrupsjon og vanstyre.

Alt i alt er det både positive og negative aspekter ved utviklingen i Tanzania. Landbruket er i god utvikling, som gjør at flere munner kan mettes. Samtidig vokser mange barn opp uten en skikkelig utdanning.